Utvid dine kunnskaper om isbreene og om hvordan de blir til.......

Isbreer dannes ved snøfall og rimdannelse. Tyngden gjør at det etter hvert dannes en seig plastisk masse, som beveger seg langsomt nedover. Nedbør som faller ovenfor snølinjen, smelter ikke bort i løpet av sommeren, det såkalte firnområdet.

På grunn av trykk, smelting og frysing, vil firnområdets snø i dypet gå over til is, etter å ha passert en mellomtilstand i form av grovkornet snø. Fordi isen blir plastisk, siger den nedover mot lavere områder, og den vil etter hvert smelte.

Breene deles inn i flere typer, etter form og størrelse. En bre kan ha flere bretunger, som vil være i bevegelse. Enkelte fjelltopper kan stikke opp av breen noen steder (nunatakker) og rage over isen. Spesielt på Grønland og i Antarktis finner en slike breer og fjell. En annen type er kåpebre eller platåbre, slik som Jostedalsbreen. Dalbreer fyller, som navnet sier, dalsenkninger i terrenget. De er gjerne litt brattere. Botnbreer har gravd seg innover "feil vei" og laget en fordypning i fjellet, en slags "botn". Det er mange flere typer, men det vil føre for langt å nevne alle.

En bres bevegelse ligner den man finner i en elv, selv om hastigheten er svært liten. Den største hastigheten som er målt i Norge, er 1,75 meter i døgnet. Det er gjort i Engabreen, som er en utløper av Svartisen. I polare strøk kan breene komme opp i en bevegelse på opptil 100 meter i døgnet.

Smeltevann fra en isbre, siger rett til bunns. Vannet kommer ut igjen som en gromsete elv ved breens nedre ende, også kalt breporten.

Breen vil grave løs stein og grus, og en form for bergforvitring vil foregå hele tiden. Skifte i temperatur i overflaten i takt med skiftende årstider, vil også bidra til fjellsprengning og forvitring.

Isens bevegelse og gjennomstrømning av vann, flytter massene. Vi kjenner til skuringsstriper etter tidligere istid, og morene. De tyngste massene blir liggende foran utløpet av isbreen, mens mindre, lett bevegelige partikler vil følge vannet mye lengre.

Breene form og utbredelse har systematisk blitt fulgt i Norge i ca. 100 år. Norge har i alt ca. 2.275 km² isbreer, der Jostedalsbreen er klart den største med sine 486 km².

Der hvor isen er i stor bevegelse, kan det tidvis dannes store bresprekker. Der hvor disse er tildekket med fokksnø og senere lag med nysnø, kan disse være svært vanskelige å oppdage.